27 juni 2010

Oppsummering av Den Store Styrkeprøven

Vi var 4 stk som skulle sykle sammen, med Terje Hagen fra Øyer som en selvskreven leder i gruppa.
De andre i gruppa var: en unggutt som heter Carl Erik Bjørgemoen, Henning Pettersen, pluss at det hektet seg på en tysker som heter Martin som fulgte oss hele vegen.
Terje skulle i år fullføre sitt løp nr 20, så han har erfaring i bøtter og spann. Min plan var å prøve å henge meg på med dem så langt det var forsvarlig.
Vi var ca 200 stk som startet fra Trondheim kl 22.00 fredag. Var gøy å sykle gjennom Trondheim by sammen med 200 andre med politibil fremst. Det gikk ikke lenge før vi ledet styrkeprøven, det var en kjempe gøy følelse, selv om jeg viste at det ikke ble lenge:)
Planen var å sykle i ett til Soknedal, ca 60 km. Det gikk greit å følge de andre selv om farten var mye høyere en jeg var vandt til. Selv om jeg pissa rett før start så kjente jeg rett etter at vi kom ut av byen at jeg var nødt til å pisse. Kunne ikke be de andre opp å stoppe allerede da, så jeg holdt meg de 60 km fram til Soknedalen, synes det var greit for da fikk jeg bort fokus på den vonde ræva.
Jaggu var det godt å få pissa, å tatt seg en matbit.
Selv om det er bra med stigning opp fra Soknedalen så gikk det veldig greit opp og fram til Oppdalsporten.
Vi hadde bare en liten kunstpause ved Oppdalsporten, da hadde vi syklet 100 km. Jeg hadde nok da psyket meg ned til Drivdalen, å møtte litt veggen ved Oppdal. Jeg var redd jeg snart skulle sprekke av farten vi holdt, selv om det gikk egentlig greit å henge på.
Jeg hadde også da alt mistet matlysten, men fikk trødd i meg bra med sportsgele. Da vi hadde syklet et lite stykke oppover Drivdalen måtte jeg stoppe, følte meg tom. De to følgebilene vi hadde motiverte meg i bøtter og spann til å fortsatt henge meg med de andre, mens jeg egentlig hadde i tankene å vente på en gruppe med lavere fart. Jeg kom meg på sykelen igjen, å syklet litt aleine i mitt eget tempo. Etter at jeg hadde syntes litt synd på meg selv og sykla litt aleine ble jeg med de andre igjen. Fikk vite i ettertid at henbilsjåfør Tor som var hentebilen til Terje hadde kommandert en pissepause på de andre, slik at jeg nådde dem igjen i Drivdalen, tusen takk Tor for at du gjorde det, slik at de andre fikk lura meg til å hekte meg på igjen.
Nå gikk alt mye bedre, å fikk en veldig opptur da jeg dro Terje opp brattbakkene til Hjerkinn, rakk å stoppe å pisse å ta han igjen, var en kjempe motivasjon å se at også han var laget av kjøtt og blod.
Hadde en stopp på Hjerkinn med ny motivering og vi skiftet til varmere klær.
Over dovrefjell gikk det greit, ensformig men greit.
Bakkene ned til Dombås mistet jeg igjen de andre, å de ventet på meg ved Statoilstasjonen. 
Nå hadde jeg bestemt meg, jeg ville ha en lengre pause for så å finne en gruppe med lavere fart.
Hadde også nå problemer med å få i meg mat, jeg trødde i meg mere sportsgele, kaffe og en klype med snus.
Lot meg til slutt overtale til å henge meg på videre. Vi hadde nå syklet 200 km og logge på snittfart med pauser på 22,2 km/t, med denne farten låg vi an til å klare Trondheim - Oslo på 22 timer og 14 minutter.
Planen var å sykle videre fram til Otta for å te en liten stopp der. Terje la seg fremst med meg på hjul.
Han drog på noe kællstære, vi låg gjamt på 40-50 km/t, jeg måtte rett og slett le av han, slikt til trøing har jeg ikke sett før, den mannen er ikke tam på en flekk:)
Jeg låg en fyrstikk lengde bak å nistirret på sykeldekket til Terje, låg bak der i dragsuget å storskrattet av han. Dette var den morsomste etappen på hele turen, må si jeg ble mektig imponert av denne Øyværingen.
Videre fra Otta gikk det ganske greit, å det var kun to stk før oss i løypa.
Fikk en hyggelig overraskelse ved Vinstra, der sto Roar og ungene å heiet fram onkel Stig, jeg måtte ta en stopp på 10 sek og kose ungene, å jaggu dukket min søster opp ved Sødorptunet også, kjempe motivasjons påfyll.
Vi hadde en fin driv nedover dalen, og plutselig fikk jeg se min Far og Ruth etter løypa også, gir en ekstra piff når folk møter opp å heier oss fram.
Ved Øyervekta møtte jeg igjen veggen, trudde nesten ikke jeg skulle komme meg fram til Øyer U-Skole, der kjærringa til Terje ventet på oss med Kylling og pasta.
Her tok vi en halvtime pause, å fikk massert føtter og spiste god mat. Var litt bekymret for det ene kneet mitt, var ganske så vondt, Geir Inge smurte det inn med tigerbalsam.
Gikk litt trått i starten fra Øyer, men kom seg etter hvert. Vi hadde god fart mot byen, å jaggu såg jeg kjensfolk igjen, Berit Nyhus ved Fåberg, Nils Skåden og min andre søster ved Lillehammer, trur ratt det var flere også som jeg ikke rakk å få med meg.
Jeg slapp fra meg de andre oppover mot kirka på Søre Ål, nå var det veldig tomt i føttene. Jeg stoppet ved en fin rasteplass mellom Lillehammer og Brøttum, fikk i meg en hobby og litt drikke, tok en titt på kneet, det hadde hovnet opp og var ikke noe særlig godt. Nå måtte jeg ta bit for bit videre, satte meg som mål å komme meg til Brøttum.
Brøttum ble passert og kom meg videre etter flere stopper til midt i mellom Brøttum og Moelv, der la jeg meg i grøfta å ringte Geir Inge(hentebilen), nå var det seriøst tomt for krefter i føttene.
Prøvde å sove en time for å se om det kom tilbake noe krutt i føttene. Bestemte meg for å komme meg fram til Moelv, klarte det etter x antall stopper. Her bestemte jeg meg for at løpet var slutt for meg.

Selv er jeg godt fornøyd med å ha klart å sykle 38o km. Jeg selv tror at farten ble litt for høy for meg, med lavere fart og tatt seg bedre tid på matstasjonene så trur jeg at jeg muligens hadde kommet litt lengre.
Det verste er at til tider synes jeg det var gøy, å har ikke avskrevet helt å prøve igjen en annen gang.
Med et litt bedre treningsgrunnlag og sammen med en gjeng som har trenet en god del ilag, så trur jeg forutsetningene for å komme helt fram til Oslo blir mye bedre.
En ting er helt sikkert, jeg kommer ikke til å prøve igjen uten Geir Inge med i følgebilen, det er første kriteriet mitt hvis jeg noen gang skal prøve igjen.

Må få takke noen for hjelpen.
Først kjempe takk til Geir Inge Pålhaugen som stilte opp med følgebil, å ha en med så godt humør med på laget smitter over på alle andre, å at han tar en slik oppgave så seriøst som det han gjør er gull verdt.
Takk til Terje og de andre i gruppa for at de drog meg fram til Lillehammer, fy f.... dere er noen hardinger, og takk for låne av reserve sykkelen Terje.
Må også takke Hentebilsjåfør Tor for at han gang på gang kom med løgner om at resten av turen var blåbær, selv om jeg viste at han laug så det rant av han, så funket det:)
Takk til Arvid Jenshus for lån av sykkel, sko og flere gode råd for turen.
Takk til Gøran Sæther for lånet av det fine Team Gøss antrekket.
Takk til familie og venner som heiet meg framover i løypa.

Til slutt en liten kommentar jeg fikk på gjesteboka av Terje:
Jeg bøyer meg i støvet for deg. Du klaget på at du var sliten ,men hvem var det som drog meg opp på Hjerkinn - hvem andre enn Stig ! Og du hadde en monster drag nedover mot Frya, 45 km/t er fort for oss amatører. Jeg antar du er klar neste år. Du hevdet før du startet at du kun skulle henge på, men du tok jo din del av jobben underveis. Hadde du vært litt mer kynisk,( la de som tror de er sterkest gjøre jobben) og litt mer trening på å henge på hjul, så hadde du vært i mål.


Takk Terje, dette motiverte til å stille til start ved en annen anledning, og takk for turen.



1 kommentar:

Maya sa...

Dette er en fantastisk bragd, Stig!
Helt målløs over din styrke og din vilje!!
Neste år, tar du deg til Oslo!
Maya (Som ikke sykler!)